Hvorfor kommer et komplekst problem stadig tilbake etter at en gruppe har stemt over hva som skal rettes opp?
For et enkelt problem er en avstemning ofte nok: folk er enige om hva som er galt, og det virker å rette det opp. Et komplekst problem er
annerledes. Den mest synlige klagen er som regel et symptom, så når den rettes opp, blir årsaken stående, og problemet kommer tilbake.
Alle har sittet i det møtet: listen ble laget, stemmene ble talt, det øverste punktet ble rettet opp, og ingenting endret seg. Svar på spørsmålet
slik et rom her ville gjort, med sju simulerte medlemmer ved siden av deg. Du ender opp med ditt eget kart over årsaker — og, for hver
rot det finner, hva denne metoden gjør med den, også der den ikke gjør noe.
DETTE SKAL DU GJØRE, I FEM STEG
Skriv én årsak, alene, før du kan se noen andres.
Les de andres kort, og si tydeligere hva du mente med ditt.
Velg dine fem viktigste ideer.
Svar, for par av kort: påvirker dette kortet det andre i betydelig grad?
Se kartet svarene blir til — årsaker til venstre, det de fører til, til høyre.
Denne runden kartlegger hindringer. De samme fem stegene kartlegger to andre ting, og et rom sier hvilken når det åpnes: en fremtid — det som ville være sant om dette gikk bra, der parspørsmålet blir ville dette bidra til å oppnå det — eller tiltak, der det blir ville dette gjøre det lettere å gjennomføre det, og kartet sier hva som skal gjøres først. Hindringer er det vanlige tilfellet og standardvalget.
Hvorfor det virker. Fordi du skriver før du leser, kan ingen styre deg.
Fordi en kobling krever tre fjerdedeler av rommet, kan ingen begrave en årsak. Fordi kartet bygges ett par om gangen, viser det årsaker, ikke popularitet. Fordi kartet navngir årsaker og ikke mennesker, kan de som er uenige om alt annet, stå bak det.