NOTATER · PRIORITERINGER
Be en gruppe liste opp hva som er galt og så stemme over hva som betyr mest, og vinneren er nesten alltid det alle kan se. Et lager peker på plukkfeil. Et akuttmottak peker på ventetider. Et departement peker på tillit i befolkningen. Hvert av disse er virkelig, og hvert er en konsekvens: noe lenger bak frembringer det.
Kevin Dye ga dette et navn: effekten av feilaktige prioriteringer (erroneous priorities effect). I komplekse situasjoner er problemene folk rangerer høyest, pålitelig de som ligger lengst nedstrøms. Det som gjør mest vondt, er det som er mest synlig, og det som er mest synlig, er sjelden der det starter. Synlighet går motsatt vei av dybde.
John Warfield la til den andre halvdelen, spredt tenkning (spreadthink): sett femten kunnskapsrike personer i et rom, og de individuelle prioriteringene deres overlapper knapt. Ikke fordi noen tar feil, men fordi en kompleks situasjon rommer mer enn én person kan. I våre kjøringer får 61–89 % av alle foreslåtte punkter minst én stemme. Spredning er normaltilstanden i et rom, ikke en svikt ved det.
Du kan ikke gi et virkelig rom en poengsum, fordi ingen virkelige rom har en fasit. En simulering kan. Vi bygde en organisasjon med tjue problemer, hvorav fem virkelig er de dype årsakene, og lot femten personer arbeide seg gjennom den to hundre ganger per innstilling, der hvert par ble avgjort slik True Causes gjør det: én stemme per person, avgjort ved 75 % av de avgitte stemmene.
Når rommet ikke villedes av det som gjør vondt, peker en stopp ved avstemningen ut 3.1 av de 5 virkelige årsakene, mens et kart over hva som påvirker hva peker ut 3.9. Selv et upartisk rom gjør det bedre ved å kartlegge, fordi et parvis spørsmål ved 75 % er et bedre instrument enn en rangering.
Når rommet rangerer rent etter hva det føler, peker avstemningen ut ingen av de fem, og et kart bygd oppå redder bare 0.2. En årsak som faller ut ved avstemningen, kan ikke hentes inn igjen senere: når et punkt har tapt avstemningen, bringer ingen mengde omhyggelig strukturering det tilbake.
Avstemning er greit for å velge mellom alternativer. Det er feil verktøy for å finne årsaker, fordi det måler synlighet og kaller det prioritet. Løsningen er ikke en bedre avstemning. Den er å stille et annet spørsmål: for hvert par av problemer, påvirker det ene det andre i betydelig grad? De dypeste årsakene er de som alt annet kan spores tilbake til, og de er ofte kortene ingen stemte på.
Se det skje i en prøverunde på fem minutter → · Flere notater