NOTATER · BRUK
True Causes kjører Strukturert demokratisk dialog (Structured Democratic Dialogue), en metode med femti års praksis. Det nye er at den nå kjører i størrelsen til en by i stedet for et seminarrom. I praksis betyr det: kommuner og offentlige høringer · en stor organisasjon der problemet går på tvers av avdelinger · en tilsynsmyndighet som vurderer et system den ikke har utformet · en fagforening eller arbeidsstokk der kunnskapen er spredt over skift · et universitet eller en fagorganisasjon · en alvorlig hendelsesgjennomgang, der spørsmålet er hva som faktisk forårsaket hva · og strategiarbeidet som vanligvis ender i en konsulents rangerte liste.
En kommune. Ikke en høring som gir en liste over klager rangert etter hvor høylytt de ble fremført, men et kart som viser hvilke av klagene som forårsaker de andre — med uenighetene publisert i stedet for glattet ut, og hver kobling sporbar til hvordan den ble avgjort. Et kommunestyre som handler på røttene, kan si hvorfor det valgte dem, og en innbygger som er uenig, kan peke på nøyaktig hvilket spørsmål vedkommende ville ha svart annerledes på. På et publisert spørsmål er dette sivil intelligens: de menneskene et problem rammer, finner selv ut av årsakene.
En arbeidsplass eller en fagforening. Femten personer på et lager vet allerede hvorfor plukkfeilene skjer; kunnskapen er fordelt på skift som aldri møtes. Dette setter den sammen uten at noen trenger å være i et rom samtidig, og de reserverte plassene betyr at en observasjon fra nattskiftet som ingen stemte opp, likevel når kartet hvis noen kan peke på loggen. Et selskaps private rom kan ta imot det de offentlige rommene om det samme spørsmålet fant, uten at noe av dets eget går ut.
En bevegelse eller en kampanje. Seksti mennesker som vil ha det samme endret, er sjelden enige om hvorfor det er som det er, og et krav uten en årsak bak seg er lett å avvise. Her er røttene kravene; tiltakene, hvert vurdert mot hver rot, er det man ber om først; og oversikten — hvert par, hver stemme, hver spådom — er det man kommer tilbake med et år senere, når svaret var «vi skal se på det». Ingen trenger å drive det hele: spørsmålet er organisatoren, og et rom åpner seg for alle med en adresse på stedet det gjelder.
En tilsynsmyndighet eller en profesjon. Der fagkunnskapen er reell, men omstridt, betyr skillet mellom det som er bekreftet (empiriske påstander og årsakspåstander, ved 75 % av de avgitte stemmene) og det som bare er målt (viktighet, verdier) at et organ kan publisere en årsaksforklaring uten å late som om prioriteringene er fakta.
En diaspora, eller alle som rommet utelukker. Den bindende begrensningen for en sal er fysisk tilstedeværelse. Fjern den, og de som ikke kunne reise, ikke kunne ta seg fri, eller bor tre tidssoner unna, er med i den samme deliberasjonen som alle andre — på én felles tidtaker, med de samme fem klistremerkene.
To gamle grep som gjør virkelig arbeid. Utvelgelse ved loddtrekning: et fastlåst spørsmål går til grupper trukket tilfeldig blant de andre, aldri til den som melder seg. Og lik stilling: ingenting her vekter en stemme etter omdømme, innsats eller ansiennitet. Begge er eldgamle. Det som ikke er det, er asynkronitet — en forsamling trengte alle på ett sted på én dag, og det er nettopp det taket dette fjerner.
Hvem som teller, er fortsatt et politisk valg. Hver dialog erklærer hvem som kan delta, og hvert kart kan leses opp mot mangfoldet i rommet som laget det. Plattformen avgjør ikke det spørsmålet; den nekter å la det forbli uuttalt.
Hva du får, og hva som forblir ditt. En årsaksforklaring med opphavet vedlagt, og en oversikt over det en gruppe ikke kunne bli enige om. Å avgjøre hva som skal gjøres, finansiere det og stå til ansvar for det forblir hos deg og institusjonene dine.
For sosiale bevegelser og protester, se Etter plassene: hva 2011-bevegelsene lot stå åpent.