Gratis nettverktøy for rotårsaksanalyse · for grupper
Spør menneskene som lever med det. Hver skriver ned årsakene de ser; så vurderer gruppen, ett par om gangen, hvilken årsak som driver hvilken. Du får et kart over rotårsaker — ikke en avstemning om symptomer — og en liste over hva som må endres, som ingen kan vifte bort.
Allerede bestemt? Se ferdige kart under åpne spørsmål →
Tre ting folk gjør, én ting du får. Med en fasilitator eller uten; ingen workshopdag å bestille. Folk deltar fra telefonen, noen minutter om gangen: noen effektive timer i alt, fordelt over dager eller tatt i ett strekk, slik gruppen vil — eller på en samtale per gruppe, når dere vil ha det. Sju faser under; tre man trenger å kjenne.
Åpne et rom, send lenken. Alle skriver årsakene de ser på sine egne kort, før de ser andres. Ingen navn på kortene.
Rundt ti minutter hverAlle svarer på ett kort spørsmål om gangen: gjør denne årsaken den andre verre? En kobling kommer på kartet bare når tre firedeler sier ja. En deling bevares som en deling.
Noen timer i alt, i ditt eget tempoRotårsaker til venstre, det folk merker til høyre, uenigheter markert. Så foreslår gruppen tiltak og vurderer hvert av dem mot hver rotårsak — ikke en ønskeliste.
Ditt å beholde, sitere og bygge innStørre enn én gruppe? Et rom deler seg selv i grupper på rundt femten, hver med sin egen vegg; et vilkårlig antall rom kan ta opp det samme spørsmålet, og kartene deres slås sammen til ett som sier hvor mange grupper som fant hver kobling. Slik virker det →
Et opprop sier hvor mange som vil ha noe. Et kart sier hvorfor det fortsetter å skje, i gruppens egen avgjørelse, kobling for kobling — og hva som bør endres først.
Et ferdig kart er et dokument: hver kobling i det ble avgjort av tre firedeler av dem som vurderte den, og hver påstand har en side som viser hvem som tok den opp og hvordan den ble avgjort. Gi det til den som kan endre ting. Det kan ikke avfeies som en stemning.
Rommet vurderer hvert tiltak mot hver rotårsak. Ut kommer en kort liste over konkrete endringer, hver med årsakene den flytter. En gruppe kan telle hva den fikk — tre av åtte — og komme tilbake for resten.
Et kart navngir årsaker, ikke syndere, og ingen i et rom navngis. De som forsvarer direktøren og de som vil ha henne bort, kan stå bak det samme kartet, fordi det sier hva som stadig går galt, ikke hvem som har skylden.
Ethvert problem som stadig kommer tilbake, der menneskene som vet hvorfor, er spredt over skift, avdelinger eller en hel by, og ingen har spurt dem skikkelig.
Sykehus & klinikker
Hvorfor er ventetidene på akuttmottaket så lange?
Sykepleiere, portører, leger og sekretærer ser hver sin bit. Kartet setter bitene i rekkefølge.
Arbeidsplasser
Hvorfor fortsetter gode folk å slutte?
Sluttsamtaler nevner dråpen. De som fortsatt er der, vet hva den faller på.
Drift & sikkerhet
Hvorfor skjer den samme hendelsen om igjen og om igjen?
En hendelsesgjennomgang gjort av hele mannskapet, med hver kobling bekreftet og hver uenighet nedtegnet.
Skoler & universiteter
Hvorfor fortsetter oppmøtet å falle?
Lærere, foreldre og elever i hver sine grupper om ett spørsmål; kartene deres smelter sammen.
Byer & offentlige organer
Hvorfor er boliger uoverkommelige her?
En høring som gir en årsaksforklaring, ikke en rangert ønskeliste. Tusener kan delta.
Strategi & tilsyn
Hva er det egentlig som driver dette?
For arbeidet som vanligvis ender i en konsulents liste: et kart med sin proveniens, og det som ikke kunne avgjøres.
Organisatorer & kampanjer
Hva vil vi egentlig ha endret?
Seksti mennesker som er sinte for det samme, er sjelden enige om hvorfor. Kartlegg det: røttene er kravene, og kartet legges på skrivebordet. For organisatorer →
Slik ser det ut for en kommune, en arbeidsplass, et tilsyn, en kampanje → · Ferdige kart du kan lese nå →
Hver av dem har sin plass. Ingen av dem forteller en gruppe hva som forårsaker hva, med gruppens egen avgjørelse festet til. Det nærmeste er en wiki: en wiki er mennesker som skriver én side sammen; dette er mennesker som kartlegger årsak og virkning sammen, med uenighetene bevart. Detaljerte sammenligninger → · Åtte formater, tegnet →
| Avstemning eller spørreundersøkelse | Fasilitert workshop | Fem hvorfor, fiskebein | True Causes | |
|---|---|---|---|---|
| Hvem resonnerer | Ingen; svar telles opp | Rommet, styrt av den som setter rammen først | Én analytiker, eller et lite team | Alle, ett par årsaker om gangen |
| Hva det måler | Det som gjør mest vondt denne uken | Det rommet kan bli enige om på en dag | Én resonnementskjede | Hva som forårsaker hva, ved tre firedeler av stemmene |
| Hva du får | En rangering | En flippover og en liste | Et diagram | Et kart over rotårsaker, hver kobling med sin proveniens |
| Uenighet | Jevnet ut | Glattet over | Ikke nedtegnet | Bevart, markert på kartet, sendt til en annen gruppe |
| Hvor mange personer | Vilkårlig antall | Ti til tretti, i en sal | Et team | Et dusin til titusener, på nett, fra en telefon |
Kevin Dye kalte det effekten av feilaktige prioriteringer: i en kompleks situasjon er problemene folk rangerer høyest, pålitelig de som ligger lengst nedstrøms. Et lager nevner plukkfeil, et akuttmottak nevner ventetider, et departement nevner offentlighetens tillit — og hvert av dem er en følge. Dra i glidebryteren.
De innrammede punktene til venstre er de egentlige drivkreftene: stille, strukturelle, sjelden i noens tanker. Til høyre står det folk merker uke for uke. Glidebryteren stiller inn hvordan rommet avgjør hva som teller.
Spreadthink. Sett femten velinformerte mennesker i et rom, og prioritetene deres overlapper knapt — i kjøringene våre får 61–89 % av alle foreslåtte punkter minst én stemme. Ikke fordi noen tar feil, men fordi en kompleks situasjon overgår det ett menneske kan holde i hodet.
Hvorfor ikke bare stille bedre spørsmål? Fordi en årsak ingen stemmer på, aldri blir undersøkt, uansett hvor godt du spør. Derfor holder metoden noen plasser åpne for oversette idéer som kommer med en kilde.
Hvorfor ikke la KI avgjøre? En modell kan lese et argument inn i en struktur — vår gjør det. Den får aldri dømme om et. Hver avgjørelse her tas av mennesker eller beregnes etter en fast regel.
Hver gruppe går gjennom alle sju på sin egen vegg. En vert åpner og lukker hver fase, eller en klokke gjør det. Videosamtaler er innebygd: Presisering og Strukturering kan foregå i en samtale per gruppe, på Jitsi, uten at noe tas opp.
Én idé per kort, én påstand per idé, som svar på ett utløsende spørsmål.
Forfatterne skjerper meningen. Dubletter slås sammen bare når begge forfattere samtykker — så en populær formulering ikke kan mangfoldiggjøre seg selv.
Folk kobler idéer de mener ligner; en kobling holder når to personer lager den uavhengig av hverandre. Navn kommer sist og avgjør aldri en avstemning.
Et fast budsjett av klistremerker for viktighet, pluss plasser reservert for oversette idéer som noen kan underbygge med belegg.
Påvirker A B vesentlig? Besvares par for par ved 75 % av avgitte stemmer; følgene utledes gratis.
Årsakene, de dypeste først. En tilbakekoblingssløyfe teller som én dyp årsak; det ingenting er koblet til, vises, ikke droppes.
Foreslå hva som skal gjøres, og vurder så hvert tiltak mot hver rotårsak hver for seg. Sammenlign planer. Nedtegn forutsigelser.
En sal rommer to hundre mennesker. Internett har ingen sal. Femten mennesker som drøfter på nett, er ikke det vanskelige. Det vanskelige er førti rom som arbeider med det samme spørsmålet og ender med ett svar, deretter fire tusen, uten at noens byrde vokser. Hver gruppe får sin egen vegg; rom om det samme spørsmålet slutter seg sammen, uansett hvordan det er formulert; noen få kort reiser mellom rom, det gjør ikke mennesker; og hver gruppes kart slås sammen til ett, med motsigelser publisert, aldri jevnet ut.
Spørsmålet er organisatoren. Ingen trenger å rekruttere rommene eller holde dem sammen: et spørsmål publiseres, rom åpner seg selv for alle med en adresse på stedet det gjelder, og kartene foldes til ett. Folkene ved et fakultet eller i et selskap kan åpne rommet dets uten å spørre fakultetet eller selskapet. Ingen komité holder det sammen: tusenvis av mennesker i rom på femten, der hver svarer på ett par om gangen, kommer fram til en helhet som ingen av dem trengte å ha i hodet.
Hva som oppstår. Kunnskapen et vanskelig problem trenger, er spredt. Ingen rom ser hele problemet; hvert rom har en bit av det. Hvert rom skriver sine egne årsaker før noe kommer utenfra, så rommene utforsker før de deler. Deretter reiser noen få utvalgte, ulike kort, og hvert rom bedømmer dem som sine egne. Rommene får ikke se hverandres avgjørelser mens de bedømmer, så enighet mellom rom blir funnet, ikke kopiert, og én organisasjon teller som én stemme uansett hvor mange rom den åpner. Der rommene er uenige, går paret videre til andre rom, og det de ikke kan avgjøre, publiseres som omstridt. Det som kommer ut, er ikke en liste over de største problemene, men hvordan de driver hverandre: et årsakskart som ingen rom alene kunne ha tegnet, tykkere der flere rom fant den samme koblingen hver for seg. Hvorfor rommene ikke følger hverandre.
Et nytt rom kan få det det gikk glipp av. Når dets egne folk har skrevet sine, kan de mest relevante årsakene som tidligere kart over spørsmålet, eller rommene det er foldet sammen med, fant, komme inn i det; noen få utvalgte, ulike kort reiser mellom rommene; og et privat rom — et selskaps, et sykehus’, et departements — kan ta imot det de offentlige rommene om spørsmålet fant, uten at noe av dets eget går ut. Det er den andre halvdelen av en sverm: den husker, et kollektivt minne om det tidligere rom fant. Les de ferdige kartene før du åpner et rom; innsikten er kanskje allerede der å bygge videre på.
Slik at ingen enkeltperson, fraksjon eller høy stemme kan bøye kartet. Slik ble de testet.
Hvis en gruppe er delt om hvorvidt én årsak påvirker en annen, registreres ikke paret som “ingen påvirkning”. Det forblir åpent, og hvis ingen kan avgjøre det, vises det på kartet som omstridt.
Et åpent par går til to andre grupper, trukket ved loddtrekning så ingen kan velge en vennlig en. De svarer hver for seg, og begge må være enige. Hvilken gruppe som får hvilke spørsmål, roterer.
Noen plasser på den korte listen holdes av til idéer som ikke fikk nok stemmer. Hvem som helst kan nominere en ved å legge ved en kilde; den får en plass når en annen person er enig i at kilden er relevant.
Folk sorterer like idéer slik at en lang vegg blir lettere å lese. Sorteringen påvirker aldri en avstemning eller resultatet. Gjorde den det, kunne den som tegner grensene, styre utfallet.
Om én årsak påvirker en annen, er et faktaspørsmål: tre firedeler av stemmene, så kommer det på kartet. Hvor viktig noe er, er et verdispørsmål: alle får de samme fem stemmene, og resultatet rapporteres, aldri “vedtas”. Å kreve tre firedeler for prioriteringer ville viske ut det et mindretall bryr seg om.
Omstridte par bærer to ulike stridigheter. Plattformen skiller dem, fordi bare den ene har et mekanisk svar. Prøv logikksjekken →
Ett ord flytter seg. De to premissene står, de to konklusjonene står, og argumentet går fra tvingende til feilslutning. Grupper krangler om dette i timevis uten å merke hvilket av dem de holder.
Hva maskinen kan avgjøre. Om en konklusjon følger, er beregning, og det koster ingen stemmer. Om en premiss er sann, er aldri maskinens sak: det går til et panel, med beleggene vedlagt.
Noen effektive timer per person: rundt ti minutter til å skrive kort, en kort presisering og parene, som tar lengst tid. Fordel dem over dager eller ta dem i ett strekk, alt etter gruppens fokus og antall kort; verten lukker hver fase, eller en klokke gjør det. Kartet er der å lese i det øyeblikket det faller på plass.
Fra et dusin til titusener. Et rom deler seg selv i grupper på rundt femten, hver med sin egen vegg. Et vilkårlig antall rom kan ta opp det samme spørsmålet, og kartene deres slås sammen til ett som sier hvor mange grupper som fant hver kobling.
Et brukernavn og et passord; ingen e-post, med mindre verten ber om bekreftede adresser slik at én person er ett medlem. Adresser lagres aldri, bare en nøklet hash. Ingen nevnes ved navn i en dialog, og en uke etter at den er ferdig, forsegles rommet: det glemmer hvem som var i det.
Gratis for opptil 100 personer. Større organisasjoner betaler etter plan; registrerte ideelle organisasjoner får Pro-planen gratis. Planer og priser →
En modell kan foreslå en skarpere formulering av et spørsmål, stille en forfatter et oppklarende spørsmål og lese et argument inn i en struktur. Den avsier aldri en avgjørelse: hver kobling på kartet kommer fra folks stemmer eller fra en fast regel, og du kan se hvilken.
Et kart over rotårsaker der hver kobling viser hvordan den ble avgjort, en oversikt over det gruppen ikke kunne bli enige om, tiltakene vurdert mot hver rotårsak, og en side for hver påstand som kan siteres, bygges inn eller leses som JSON. Å bestemme hva som skal gjøres, og stå til ansvar for det, blir hos deg.
Ja. Et rom kan åpne seg for et domene, så alle med en adresse ved et fakultet, et sykehus eller et selskap kan åpne rommet dets, og resten kan gå inn. Ingen der inne navngis, og kartet navngir årsaker, ikke mennesker. Det institusjonen får, er kartet — som regel første gang den ser hele bildet.
En uke etter at det er ferdig, forsegles rommet: det glemmer hvem som satt i det; bare vertens navn blir, siden spørsmålet ble publisert under det. Kartet, oversikten over hvert vurderte par, tiltakene og spådommene blir, med en side for hver påstand. En kampanje kan komme tilbake et år senere og peke på nøyaktig hva som ble lovet og hva som flyttet seg.
Spørsmålet og rammene for det, hvem som kan bli med og hvordan, tempoet i fasene og når hver av dem lukkes, om rommet er privat eller oppført, og det som følger: tiltakene, planen, spådommene. Det ingen bestemmer over, er selve kartet — verken verten eller noen enkelt gruppe i rommet: en kobling krever tre firedeler av de avgitte stemmene, og et delt spørsmål går til andre grupper. Det er det som gjør resultatet verdt å ha: ingen kan si at du styrte det.
Ja. Verten kan være fasilitator, og fasene Presisering og Strukturering kan holdes i en samtale per gruppe som fasilitatoren leder. Uten fasilitator holder reglene fasene. Fasilitatorer som kjenner strukturert demokratisk dialog, kan hoppe over leksjonene.
Ja. Et privat rom kan be om å motta kortene fra oppførte rom om det samme spørsmålet: årsakene andre fant, kommer på veggene dets, og ingenting av dets eget går ut. Hvert ferdige offentlige kart og hvert delte kart kan leses av alle, og skjemaet som åpner et rom, sier fra når spørsmålet er stilt før.
Bygd på publisert arbeid
Metoden er strukturert demokratisk dialog (Structured Democratic Dialogue): femti år med fagfellevurdert arbeid og hundrevis av dokumenterte dialoger, fra Warfield og Cárdenas til Christakis, Bausch, Laouris og Dye. De pekte ut skala som den hardeste grensen; å oppheve den grensen er det denne plattformen er til for. Ett bevisst avvik: ingen nevnes ved navn i en dialog, fordi det på en arbeidsplass eller i et splittet fellesskap er navnet som hindrer folk i å skrive det sanne kortet.
Polis, Remesh og Habermas Machine spør hva en mengde er enig om. Dette spør hva som forårsaker hva, og bevarer det det ikke kan avgjøre. Mekanismevitenskapen rundt det, reglene som er testet mot blokkstemming og implementeringen er det vi legger til.
En enkelt gruppe kan kjøre hele løpet på noen effektive timer, fordelt slik den vil. Du ender med et kart, en liste over rotårsaker, en oversikt over det som ikke kunne bli enighet om, og hver forbindelse som viser hvordan den ble avgjort — et dokument som overlever møtet, kampanjen og menneskene som drev den.